Den norske stat bør neppe ta den finansielle risikoen knyttet til å forbli en langsiktig, direkte investor i olje. Den bør avhende oljedelen av Equinor og eierandelene i oljefeltene.
Den norske stat bør neppe ta den finansielle risikoen knyttet til å forbli en langsiktig, direkte investor i olje. Den bør avhende oljedelen av Equinor og eierandelene i oljefeltene.
Debatten om de styringsmessige konsekvensene av Equinors mangelfulle USA-håndtering fortsetter. Det aller viktigste spørsmålet har likevel ennå ikke fått særlig oppmerksomhet: Bør staten i det hele tatt ha direkte, finansielle interesser i oljevirksomhet?
Oljenæringen har vært, og er, en svært viktig næring for Norge. Men det historiske må ikke overskygge vurderingen av hvordan fremtiden kan komme til å bli. Dersom verden, og Norge, mener alvor med å stanse oppbyggingen av klimagasser i atmosfæren, er det få som er i tvil om at forbruket av kull, olje og gass da må reduseres til nesten ingen ting.
Å være vellykket investor i aktiviteter som selger sine produkter mot markeder med fallende etterspørsel, er svært krevende – ofte med underskudd og redusert egenkapital som resultat. For få år siden kunne vi i Norge følge hvilke konsekvenser fallende forbruk av avispapir hadde på skogsindustrigiganten Norske Skog. Den gikk konkurs.
Det mest kjente eksempelet internasjonalt de siste tiårene er kanskje Kodak, som fortsatte satsingen på analog film lenge etter at etterspørselen var begynt å falle. Det endte med reorganisering under den amerikanske konkursloven.
Cirka 50 prosent av det samlede oljeforbruket i verden skjer innenfor landtransport. Stortinget har målsatt at ingen nye privatbiler som selges etter 2025 skal ha forbrenningsmotor. De kan altså ikke forbruke olje! Andre deler av verden følger nå opp med lignende målsetninger. Samtidig faller kostnadene ved å produsere elektrisitet fra sol og vind, lagre elektrisiteten i batterier og drive bilene med elektromotor.
Verdens maritime organisasjon, IMO, har målsatt at halvparten av verdensflåten skal drives av ikke-fossile energibærere innen 2050. For kort tid siden lanserte Norges Rederiforbund målsetningen om full karbonnøytralitet for norske skip innen samme år. Verdens skipsflåte forbruker mellom tre og fire prosent av all olje.
Flere lignende eksempler kan nevnes.
Sammen med teknologiutvikling som gjør alternativer til oljebruk stadig mer konkurransedyktig, betyr dette høy sannsynlighet over tid for fall i oljeproduserende aktivas verdi. Dette perspektivet er nå blitt så vidt tydelig at noen av verdens ledende finansinstitusjoner også spår slikt fall.
Spørsmålet for den norske stat blir om man bør ta den finansielle risikoen knyttet til å forbli en langsiktig, direkte investor i olje.
Norge er best tjent med ikke å ta denne risikoen. Derfor bør staten, etter at Equinors fornybarvirksomhet er skilt ut i et eget selskap, legge et løp for å avhende aksjene sine i den gjenværende petroleumsdelen av Equinor og dessuten selge alle sine direkte eide oljefeltandeler som ligger i Statens Direkte Økonomiske Engasjement (SDØE).
Tapene som Equinor har pådratt seg i USA, har sjokkert mange. Tapene som kan oppstå ved ikke å selge disse statlige eiendelene i tide, men vente til oljeforbruket og derved oljeverdiene har falt til et nivå der alle er enige om at man burde ha solgt for lenge siden, vil kunne bli flere ganger større!
Leiv L. Nergaard