Midt under et jordskjelv av samfunnsmessige prøvelser skapt av korona-krise og sammenbrudd i oljeprisen, har vi de siste dagene opplevet å få innsyn i hvordan Norges største selskap, Equinor, over en mangeårs periode har gjort store, feilslåtte olje- og gassinvesteringer i USA. Alt dette kommer samtidig som bakteppet nå er det «alle vet»: Dersom klimagassutfordringen skal kunne håndteres, må forbruket av kull, olje og naturgass i hovedsak reduseres til null. Norge som samfunn står derfor overfor en kjempestor utfordring: Vi må erstatte den både største og mest lønnsomme næringen vår. Den har ikke lenger fremtiden på sin side!
Motivet for opprettelsen av Statoil i 1972 var å skape et eget heleiet, statlig instrument ved inngangen til den oljealderen som man den gang så komme. Men ingen så for seg slik lønnsomhet som det faktisk ble. Den ble skapt ved OPECs reaksjoner på Yom Kippur-krigen i 1973 og firedoblingen av oljeprisen (det var den gang en våken fotograf tok bilde av kong Olav som løste billett på Holmenkollbanen). Den såkalte «windfall profit» som oljeselskapene den gang høstet, var motivet for petroleumsskatteloven av 1975, og særskatten som ble innført, er i dag 56%. Siden har OPEC, og mer enn noen, Saudi-Arabia, bidratt til den høye avkastningen fra norsk olje og gass. Den særnorske velstandsutviklingen de siste 45 årene hviler altså delvis på ryggen til suksessen av et arabisk dominert oljepriskartell.
Tilpasning til ny virkelighet hvor petroleum ikke lenger har en betydelig plass, vil innebære en lang rekke beslutninger og eierdisposisjoner i den mangfoldige norske olje- og gassnæringen. Staten vil bare indirekte kunne påvirke denne utviklingen, gjennom lov- og forskriftsvedtak eller gjennom finanspolitiske virkemidler som avgifter og skattlegging.
Men på ett område har staten mulighet for gjennom egne disposisjoner å endre tilstanden, nemlig der den har direkte, finansielle engasjement i sektoren. Staten har to store eierposter i form av eierandelen i Equinor og Statens Direkte Økonomiske Engasjement i petroleumssektoren (SDØE), som forvaltes av Petoro. Spørsmålet er hva man bør gjøre med disse.
Størrelsen på Equinors USA-regning og måten tapene er kommet frem i offentligheten, har utløst spørsmål om både styringen og en eventuell oppsplitting av selskapet. Disse problemstillingene er likevel nødvendigvis underordnet de krav som klimautfordringen stiller Norge og den norske stat overfor. Derfor bør en bred gjennomgang av styringen av Equinor utvides til å omfatte følgende problemstillinger:
Å dreie verden over fra fossil til grønn energi-infrastruktur vil ta flere tiår. I løpet av så lang tid er faser med god oljepris og gjenvunnet optimisme i industrien sannsynlig. Gitt at man bestemmer seg for å avhende eierandeler, vil det altså være både gode og dårlige tidsperioder for å gjennomføre reduksjonen. Slike valg krever stor fortrolighet med markedsutvikling og evne til å handle når tiden er riktig, egenskaper som man ikke kan forvente å finne i et departement eller direktorat. Derfor bør regjeringen foreslå for Stortinget at det treffes tre beslutninger:
For ordens skyld: Staten har mange hatter; her må eierhatten på. Som eier av aksjer i børsnoterte Equinor må staten vise aktsomhet for ikke å undergrave troverdigheten som staten har behov for ved forvaltning av eierandeler i børsnoterte selskaper. Dette bør være fullt mulig å få til.
En ting er å bidra til høye priser når forbruket stiger, noe ganske annet er det hvis forbruket synker. Etter hvert som det sannsynligvis skjer, vil oppgaven for OPEC og Saudi-Arabia om å holde oljeprisen oppe, bli mye vanskeligere. Det er altså en betydelig risiko for at olje- og gassvirksomhetens lønnsomhet over tid vil falle. For Norge blir det derfor svært viktig å redusere avhengigheten av olje- og gassvirksomheten så raskt og fornuftig som mulig. Hvis statens finansielle verdier knyttet til olje og gass skal bevares, må man ha solgt eierandelene i Equinor (utenom fornybar-virksomheten) og i SDØE før «hele verden» er sikker på at oljeprisen aldri kommer til å stige igjen!
Leiv L. Nergaard