Innlegg/kronikk til Aftenposten
Av Leiv L. Nergaard, Norscan Partners

La oss korrigere den norske illusjonen av rikdom

Med sitt innlegg i Aftenposten, 5. mars, minner Knut Kjær oss om hvor langt unna Norge er fra å kunne kontrollere alle de krefter som påvirker oss. Det var slik erkjennelse som i sin tid førte til Norges medlemskap i FN, NATO, OECD, WTO etc, og til EØS-avtalen. Små land trenger regelstyrte, internasjonale forhold. Men nå har kombinasjonen av egen pengerikdom og at de åpne, regelstyrte systemene har fungert så godt, ført til at vi synes å glemme de grunnleggende forutsetningene for at vi har det gode samfunnet som vi har.

Når vi ser på historien, er det tydelig at selv store stater har måttet lære at de ikke er alene i verden. Det er jo lett å glemme. Den senere tids oppførsel fra Russland og USA synes å bekrefte dette. Men små land kan ikke unne seg å glemme slikt i det hele tatt.

Vi må hegne om vår evne til å ta beslutninger, i tide og med fokus på langtidsvirkninger heller enn kortsiktige gevinster. Norges pengerikelighet synes å føre til at vi underminerer denne evnen: Vi tror at bare vi bevilger penger, har vi løst problemer. Selv om tilgang på penger i betydningen mulig finansiering, er en forutsetning for gjennomføring av tiltak, peker Knut Kjær på at andre, nødvendige ressurser ikke derved automatisk mobiliseres. Det bør føyes til: Det som er virkelig vanskelig, er hvordan andre ressurser skal mobiliseres, altså hvordan de effektivt skal organiseres slik at vi kan nå våre mål. Når det offentlige ordskiftet mer og mer preges av hvem som vil bruke mest penger og av hvem som snakker høyest, fjerner vi oss fra forståelsen av hva som virkelig kreves for å løse store utfordringer.

Vi lever i en del av verden som er blitt materielt velstående. Det gjelder også små samfunn, som Norge. Vi kan ikke lage alt vi trenger selv, men vi kan bytte. Forutsetningen er at vi lager varer og tjenester som andre øsker seg og til kostnader som andre vil akseptere. Men den økte velstanden har samtidig gjort våre samfunn mer kompliserte. Nettopp dette har medført at det er lett å tape forståelsen av hva som er grunnlaget for velstanden.

Kan vi gjøre noe som kan ha stor effekt både for oss selv og de deler av verden som vi er mest avhengig av?

Ja, det er faktisk i vår makt!

Vi kan fjerne den pengerikeligheten som er i ferd med å forføre oss. I stedet kan vi stille mye av den til disposisjon der vi indirekte, og i et langsiktig perspektiv, kan ha mest nytte av den: Vi kan dele Oljefondet vårt i to like deler. Som Kjær viser, vil én halvdel utgjøre omtrent det vi håpet på da handlingsregelen ble vedtatt. Det vil sannsynligvis være mer enn tilstrekkelig for våre norske, interne formål.

Den andre delen kan vi stille til disposisjon på måte(r) som forankrer bred europeisk støtte til de foreslåtte formål. Samtidig krever dette bred og nøye gjennomtenkning av hensiktsmessig organisering slik at formålene kan oppnås og relevante partnere involveres.

Et slikt bidrag fra Norge kan ha uanede effekter hvis det i kombinasjon med andre ressurser anvendes på de kjempeoppgavene som Europa nå står overfor:

·         Avlaste USA for mye av byrden som sikring av militær styrke krever,
·         Forsyne Ukraina med nok støtte til at Putins aggresjon mislykkes,
·         Stimulere EUs anstrengelser i retning det grønne skiftet.