Norge er velsignet med en topografi og et klima som har gjort det mulig å bygge ut en stor elektrisk infrastruktur basert på vannkraft. Vi produserer ca. 5 ganger mer elektrisitet pr. innbygger enn gjennomsnittet i EU. Dessuten er Norge, ved siden av Island, det eneste land som (hittil) nesten bare har vannkraft. Og dersom vi ser på vår evne til å magasinere vann, er vi størst i Europa med henimot halvparten av slik kapasitet.
El-kraften i Norge er bygget ut både av industrien, kommunene og staten. Men den brede innsatsen for å fremskaffe kraft og bringe den frem til de tusen hjem, er det først og fremst kommunene og fylkene som har stått for. Dette var en samfunnsmessig dugnad.
De store verdiene som er resultatet av innsatsen, brakte velstand til by og bygd før olje-alderen. Den evigvarende vannkraften blir på folkemunne jevnført med arvesølvet, det mest verdifulle og stabile som man kan tenke på.
Eierskapet til el-kraften, lovgivningen og skattleggingen bærer alt preg av at dette er samfunnets, dvs. det offentliges innflytelsessfære – privat sektor spiller bare en liten rolle. Og verdiene er store. Mange lokalsamfunn har gjennom ti-år vennet seg til at vannkraften er ressursen som garanterer for forholdvis rommelige budsjetter og sikringen av ‘det gode liv’.
Så: Hvor sikre kan vi være på at dette også vil gjelde for de neste 100 år? Personlig er jeg usikker. Hvorfor det?
Det var teknologiske nyvinninger gjennom 18-tallet som skapte forutsetningene for vår verdifulle vannkraft. Nå trenger nye teknologier seg frem for produksjon av elektrisitet, først og fremst sol- og vindkraft.
«Men ingen ting kan jo slå våre vannkraftanlegg. Vannet er gratis og det regner jo stadig vekk», tenker mange. Sant nok, men sol og vind er også gratis. Dessuten har kostnadene ved slik måte å lage el-kraft på falt drastisk i løpet av de siste ti årene. Er det noen grunn til å tro at denne utviklingen har stoppet opp? Neppe! Dessuten må jo også vannkraftanleggene fornyes fra tid til annen. Det er ikke nok at vannet renner evig.
Samtidig med dette opplever vi konsumenter nå at alle våre el-målere skiftes ut til såkalte smartmålere. Den umiddelbare effekten er at vi selv slipper å lese av målerne våre. Men det er jo bare en sped begynnelse for hva dette betyr. For når målerne også kan brukes til å selge den (sol-)kraften du selv genererer på taket, gir de grunnlaget for deg som ny produsent av el-kraft. Hvis mange gjør dette, kan det faktisk bli en faktor i markedet for strøm også i Norge. Dessuten kan målerne samle og formidle nær sagt alle mulige data om huset ditt og dine vaner. Verdien av alt slikt? Ikke godt å si i dag, men en gang i fremtiden kan den jo bli langt større enn verdien av strømmen du kjøper. Derfor vil verdien av el-nettet komme til å bli påvirket!
En verden og et Europa, hvor fossilt brensel – først og fremst kull – ikke lenger er konkurransedyktig for å produsere el-kraft, men hvor sol og vind har tatt over som de dominerende energikilder, vil gi andre konkurransemessige forhold til vår vannkraft enn det vi hittil har vendt oss til.
Kanskje kan effekten av at mange av oss selv begynner å bli små kraftprodusenter (som i Tyskland) og bruke smartmålerne til mye annet enn å måle forbruk av el-kraft, faktisk føre til at verdiene både av vår vannkraft og av vårt el-kraftnett i fremtiden blir lavere enn i dag!
Er vi som samfunn opptatt av å vurdere denne nye konkurransesituasjonen? Jeg har ikke inntrykk av det. Bare blant eksperter finner vi interesserte. Men verdiene av vannkraften tilhører jo bokstavelig talt folk flest. Derfor er det ikke nok at eksperter tenker og diskuterer. Vi må alle gjøre det!
Leiv L. Nergaard